Hestemusikk

I dag har jeg utvidet min kulturelle horisont. Faktisk seilte jeg til ytterpunktet av horisonten, og guess what: jorden var flat og jeg falt utenfor kanten. Hvorfor?

Jo, det skal jeg si deg. I sammenheng med en artikkel jeg mer eller mindre ble tvunget til å skrive på skolen, ble jeg sendt ut på et kulturelt oppdrag: Delta på åpningen av Bolarisfestivalen. Jeg ble deretter sendt ut på Travparken, for å overvære denne åpningen.

Det begynte greit. Gratis vin. Alltid positivt. Folk fra byrådet var der. Som regel positivt. TV var der. Kjekt det. Så begynte nedgangen. Ettersom jeg hadde tatt en lengre powernap før jeg dro, var jeg litt sent ute. Da jeg kom ut dit oppdaget jeg at alle gikk pent kledd, slikt man GJERNE GJØR PÅ KULTURSAMMENKOMSTER SOM ÅPNINGER AV HØYKULTURELLE FESTIVALER, men den koblingen tok faen ikke jeg. For jeg var trøtt. Undertegnede stilte i en kledelig, svart joggebukse, supplert med en spenstig brun og turkis Moods of Norway-genser (jeg er jo ikke heeelt på jordet heller). Og siden vi allerede hadde beveget oss på kanten av stupet, tok vi like gjerne salto og hoppet utenfor. Vi fikk servert korpsmusikk.

TO FORBANNA TIMER MED KORPSMUSIKK!!!Deretter fulgte main eventen: Hestemusikk. Opptak med lyder gjort på Travparken. Remixet og elekronifisert.

 

Og blandet med stepping.

Og saksofon.

Og marimba.

Og vokaleffekter.

Og liggende kontrabass.

Det eneste som manglet var sekkepipe, blokkfløyte, Bjarne Brøndbo, en motorsag, og 16 kinesiske dverger på stylter.
Alt dette med tilhørende bakgrunnsunderholdning, veddeløp bestående av henholdsvis ponnier og hester. Denne kulturelle overdosen ble i ca en time påprakket hodet mitt.

Som var ett minutt og ni sekunder fra å eksplodere ut over alle snobbene, “musikerne”, og den gratis alkoholen (hell yeah!).

ALDRIALDRIALDRIALDRI mer hestemusikk!

Med mindre noen stiller med avslappende midler. Eller et maskingevær.

Brann – Stabæk

HAT er tilbake mitt følelsesregister.

Nå må noen faen meg holde kjeften på han derre Emanuel Desperados. Eller Daniel Nannskog, som han kaller seg når han ikke er på Flåklype GP-settet.

Brann var i går tilbake i en viss form for… form? De spilte hvert fall ingen dårlig kamp, men det ble bare uavgjort. Selvsagt skulle kampen vært avgjort før pause, og SELVSAGT skulle David Nielsen ha spilt videre. Han er mann, og det er hva ekte menn gjør. Ta lærdom, Stabæk!

Sutrekulturen er naturlig nok stor i Bærum. “Uæææ, pappa jeg vil ha ny bil, jeg vil ha den hunden, jeg vil ha en tjener, jeg vil ha snus som ikke svir, jeg vil ha seks rosa pannebånd, jeg vil ha straffespark.” Selv innflyttede slenger seg på denne bølgen av prematur oppførsel, og lederen for klanen heter Daniel Nannskog.

Denne sinte (ååh så sinna!) mannen har for vane å skyte fotballer i hendene på Branns utvalgte. Eksempelvis på Bjørn Dahl i 2007, og på Hassan El Fakiri i går. Etter han har elegant har plassert ballen i våre spilleres favn, velger han å forsegle ritualet med å SKRIKE SOM ET RENT HELVETE MOT DOMMERNE, og klage på landsdekkende TV i etterkant.

Nå har jeg sett meg lei av dette. Noe jeg viste til gangs i går. Det er sjelden (ok, så er det ikke det) jeg skriker meg til blods mot enkeltspillere, men jeg forsøkte rett og slett bare å overdøve vår venn Daniels brautende röst. Ikke siden gnomen Alanzinho filmet seg selv seilende inn i Brann-supporternes hjerter, har jeg ytret sterke, spontane, kanskje til dels diskriminerende, meninger på fotballkamp.

Jeg gleder meg til den dagen Daniel “Jævla lust” Nannskog selv handser, og Stabæk IKKE får straffe mot seg, for da skal jeg personlig oppsøke ham med en plast-arm fra en utstillingsdukke, for så å plasssere den lekenende brutalt opp i Emanuel Desperados eksosrør.

Sandefjord – Brann

Et evigvarende flashback.Lite påfører meg mer lidelse enn 2008-sesongen, tidenes antiklimaks. Da hjelper det lite at Brann til stadighet ønsker å se meg liggende nede med store smerter og indre blødninger i mageregionen for så å sende avgårde et sleipspark mot hodet mitt.

Det var ikke planlagt å se Brann i Sandefjord, da jeg i utgangspunktet besøkte gamle kjente der, men sånn ble det nå. To fluer i en smekk, tenkte jeg. Og jeg angrer en smule på at jeg i det hele tatt tok med fluesmekkeren. For det smalt mest tilbake i eget ansikt.

MAKAN TIL INKOMPETENTE, TREGE, GIDDALAUSE, PENGESLUKENDE (etc.) folk skal du se langt etter. Eller, du trenger egentlig bare se fjorårets sesong-dvd. Samme folkene, samme filmen. Samme spenningen, samme trauste plottet. Autopilot. Autopilot var det Brann spilte på. Det som for et år og fire måneder siden kunne kalles fotball, har nå de siste månedene minnet mer om en organisert form for å drive bergenserne fra vettet.

Forsøk er fraværende. Løp, gode pasninger, mål og innsats også. Det eneste som fortsatt er der, og som du ikke blir kvitt er spillerne, som så ut som de kom rett fra Gull-festen fra 2007, uten å ha sovet et sekund. Dette har de nå gjort de siste omlag 20+ kampene.

Sandefjord-kampen var som å teleportere seg tilbake til septembersjiktet i fjor. Det var vondt, og frustrerende. Vi fikk grisebank av et lag vi egentlig skulle KREVD stilte steriliserte, liggende, innrullet i et fleecepledd slik at vi kunne gått oppå dem mens vi spilte fotball. SINNSVAKT PINLIG, skal jeg si deg det var.

Høydepunktet, var for meg, da jeg kom på TV, som alltid. Lommen min vibrerte hele 14 ganger minuttet etter ansiktet mitt var til glede for hele Norges befolkning. Og det sier litt om kampen. Høydepunktet var å få beskjed om at jeg hadde vært på TV. Gratulerer med DET!

En artig tanke som slo meg var, at mens de andre må betale for å få observere vandrende udugelighet (det må selvsagt jeg også), er det den samme udugeligheten, i litt større perspektiv, som betaler lønnen min.

Og da ble plutselig alt litt bedre.

(Tekst skrevet forrige uke)

Kronisk ubrukelighet

Det er SK Brann.

Tippeligaen er tilbake, og det betyr nok et år med Brann. Medgangssupportere, regn, tap, frustrasjon, late spillere, dårlige taktiske bytter, bedrevitere og altfor høye forhåpninger.

Kommer Branntil å være med å kjempe om medalje?
Kommer spillerne til å begynne å prestere igjen?
Kommer fansen til å være trofaste?

NEI!

Brannspillerne er ubrukelige, uforutsigbare, uengasjerte, utålmodige og alt annet du kan slenge en U foran. Etter fjorårets fadese, og mandagens protest mot innsats, er det flere ting som virker mer realistisk å tro på enn andre.

Det virker som det er større sjanse for at Kniksen står opp fra de døde, enn at Solli slår en god pasning. Det virker som at det er større sjanse for at Vidar Riseth gifter seg med Håkon Opdal, enn at Brann holder nullen én kamp. Det virker som at det er større sjanse for at Erik Huseklepp scorer (!), enn at.. Nei.. Huseklepp scorer ikke. Det blir for dumt å tro på.

Brann er tilbake. Det er også tapene, frustrasjonen, Jan Gunnar Solli, smertene i stemmebåndet og de hoverende bortesupporterne. Dette er alle vi som ALLTID går på Stadion, klar for å møte. Kanskje Solli legger et overraskende bra innlegg? Kanskje Husekl… Nei, ikke Huseklepp..

Brann er best i å være verst. Men hey, da er vi hvert fall best i NOE!

Skinto tar ikke for seg: Mars måned

Skinto tar for seg mars måned et oppgjør med seg selv. Jeg må tilså. I’ve been a very bad boy father.

Greit, så har jeg vært litt slapp i det siste. Men det tar jo litt tid å blogge. Og jeg har lite tid. Men jeg skal skjerpe meg. Nå har jeg til og med litt ting å snakke om.

Når det gjelder månedsforsettene mine, er de kuttet ut, ettersom jeg er for useriøs. Men hei, jeg drikker ikke brus lengre. Uten at det betyr noe, da jeg kompenserer ved å være usunn på andre felt. Men for all del. Litt stolt er jeg.

Så det var dagens personlige vendetta, og vær grei å fortsett å følge mine meningsløse skriblerier.

Når sinne blir til fortvilelse,

galgenhumor og skitne vinduer.

Om morgenen er jeg ikke blant eliten av oppegående mennesker på Danmarksplass. Og det sier en hel del. Om meg. Og om Danmarksplass.

Jeg satt i dag tidlig (hark, klokken 13) i mitt lille vakuum og stirret inn i dataskjermen. Trøtt, og på ingen som helst måte i stand til å ta for meg verden ute.  Jeg gikk noe sløvt ut fra at det var snø ute, og at lydene som kom utenfra var mange små irriterende unger som drev å vandaliserte snøen.  Ca halvveis inni et stykke brød, og sangen Dead! kom et helvetes smell fra venstra, altså kjøkkenet. Hodet vendes brått retning kjøkkenvinduet, mens jeg tenker for meg selv at jeg fange og torturere de ungene som kastet snøball på vinduet mitt. Midt på kjøkkenvinduet ser jeg et avtrykk,  som ved første, trøtte, øyekast for såvidt kan minne om en oppløst snøball. Jeg vender ansiktet sint ut vinduet, ser tre etasjer ned, som om jeg stirrer rett ned i helvetes gap, og ser dermed…

… to voksne damer. Hvorav den ene er naboen min. Ingen snø i sikte. Antydninger til sol faktisk. Og veldig få unger i stand til å kaste noe som helst opp tre etasjer. I det blikkene våre møtes skjønner jeg at noe er galt, og hun fører blikket mitt mer eller mindre rett ned i bakken. Og like under ligger en due. Død som faen. Forsatt med vingespenn, men trolig med brukket nakke. For den var stein død.

Jeg kaster ut en pose til kvinnene under, og de tar seg av resten.

Så begynner jeg å tenke. Først tenkte jeg ”stakkars fugl,” men så tenkte jeg “faen så ironisk.” Og jeg liker ironi. Du fikk kanskje med deg at sangen som fylte undertegnedes ørekanaler i dødsøyeblikket het Dead! (Med utropstegn!). Enda bedre var det at like før hadde jeg lest et blogginnlegg, skrevet av en venn av meg http://tagemann.wordpress.com. Det omhandlet hoppere, type ski- og base-, som kaster seg utfor høyder i høy fart. Her leker man også med tanken om krasjlandinger og alt som følger. Les det selv, gidder ikke sitte her å gjenfortelle alt til deg. Djiisez. Hvert fall. Siden det er såpass tidlig på morgenen er det ingen moral i historien. Bare at jeg synes det var litt trist, litt morsomt, og samtidig jævlig irriterende, for jeg har avtrykket av en full size-due på kjøkkenvinduet mitt. Jeg anbefaler duer å holde seg til gåing.